en dag i sydney

Nå har vi vært i Australia i ca en dag. Ikke det engang når jeg tenker meg om. Flyturen gikk fantastisk bra! Var ikke redd i det heletatt, og det er ganske fantastisk når det gjelder meg. Flymaten var ikke så voldsomt mye å skryte av, med det glei da ned

På flyplassen møtte vi en gutt som heter Vegard. Han reiser også på det samme opplegget som oss, og vi har slått følge hele tida. På flyet hadde vi ikke seter sammen da, og det var sikkert litt kjedelig for han å sitte alene så mange timer, men han klaget ikke så mye Vi sover på samme rom nå, og skal i tillegg på cowboy kurset sammen. Gleder meg så sinnsykt til det.

Akkurat nå sitter vi på x base. Det er det hostellet vi sover på heter. Her sover vi på ett 8-manns rom men det er en seng ledig så vi er ”bare” syv på rommet for øyeblikket! Vi sto opp klokken 7 på morningen i dag, da fikk vi ikke sove lenger. (sykt!) Da gikk vi ned på internett i en halvtime, så spiste vi frokost.

Vi ble anbefalt en rute vi burde gå av han vi pratet med på Work&Travel kontoret. Det var gjennom byen og mot parken (Hyde Park) og videre til den botaniske hagen. Der gikk det en vei som førte helt ut til en ende der vi fikk tatt perfekte bilder av både Opera huset og Harbour bridge i et! Veldig fint assa

Anne-Sofie gikk helt amokk med kameraet, og jeg tror ikke det var noenting som unngikk kamera linsa hennes! På veien på en gressplen så vi en mann som matet en hel haug men Kakaduer! Jeg tror det satt 5-6 stykker på han avgangen. De er ikke så veldig redde for mennesker kan du si! Det er forresten veldig mange sporty folk som jogga rundt oss hele tida! Det krydde av dem, og det er ikke så rart, for det var et perfekt sted for en joggetur. Kanskje jeg skal ta meg en joggetur i morgen??

I den botaniske hagen var det sinnsykt fint! En jungel midt i storbyen. Det var masse rare fugler som jeg aldri har sett før, og di flaksa og fløy rundt oss. I morgen skal vi ha piknik der! Gleder meg til det asså!

Vi savner di hjemme litt da. Hvertfall når vi sitter på internett å prater med dem og sender mail og sånn. Da presser tårene litt på. Men det er vel sånn det skal være. Det er utrolig rart å tenke på at det er så veldig lenge til vi skal se familie og venner igjen.

Suss fra Anette (og Anne-Sofie)